Hvorfor
Angus?
Studietur til Alberta, Canada
Av Trond I. Qvale
Mitt første møte med kurasen Aberdeen Angus
fant sted i Purple Springs, syd i Alberta, Canada, sommeren
1973. Jeg var på landbruksutveksling med IAEA og fikk
praksis hos en av fem brødre som drev farming og ranching
i samme område. Deres far var av de første som
tok land der rundt forrige århundreskifte. Brødrene
var driftige bønder med hver sine eiendommer og mye
samarbeide. De samarbeidet også om utprøving
av for dem nye kuraser. I utgangspunktet hadde de Angus, Hereford,
og flere mellomeuropeiske raser i kryssning. Det nye var italienske
raser som Romagnola og Chianina og de dannet sitt eget selskap:
Canadian Chianina Association. Er det noe rart om man ble
litt hekta på ammeku?
Det var da jeg ble bedt om å flaskefore en nyfødt
kalv til ei Anguskvige at jeg fikk erfare hva morsinnstinkt
var. Jeg kom nesten helt over gjerdet før hun nådde
meg, heldigvis.
Mange av de andre rasene var store og med god tilvekst, men
det var de hardføre britiske rasene som utgjorde økonomien.
De kunne fores billig og særlig Angusen hadde lette
kalvinger og gode morsegenskaper. Det hele tok av litt da
jeg oppdaget at den ene av brødrene hadde en besetning
med røde angus og en dertil hørende flott avlsokse,
det var ganske nytt den gangen.
Slik sett ble det ikke noe vanskelig rasevalg for meg da
jeg nesten 30 år senere konverterte fra mjølk
til kjøttfe - det ble Angus kan skjønne. Dessuten
har jeg jo oppdaget at det ikke er helt uten grunn at det
i London finnes rundt 30 restauranter i kjeden Angus Steakhouses
- det kjennes på smaken. Dette har også vært
et argument for meg da jeg satser på å selge direkte,
jeg må ha et produkt folk vil ha mer av, det må
smake godt.
Da
jeg ble innvilget et stipend for å utvikle denne kjøttomsetningen,
var det naturlig å legge in en studietur. Målet
for turen var klart fra begynnelsen av. Jeg måtte tilbake
til rota, der det hele begynte for meg. Det gamle kontaktnettet
hadde jeg holdt vedlike, samt at jeg gjennom søk på
internett og gjennom kontakter i det skandinaviske kjøttfemiljøet
fant nye interessante besøkspunkter.
Jeg var i utgangspunktet interessert i å undersøke
om rasen fortsatt var like aktuell, om foring og oppstalling
og fasiliteter rundt kalving, og ikke minst om kvalitet, marked
og omsetningsformer.
Da det hadde vært 40 kuldegrader i uka før jeg
kom var jeg for så vidt heldig med å lande i Calgary
i 10+grader i slutten av januar. Min gamle vertsfamilie stilte
opp og det er noe forunderlig ved å føle at alt
var som "i går" - bortsett fra det grå
håret.
De dyra vi skulle se hadde ikke grå hår, de var
mye til dels røde og noen svarte. Først var
vi hos bror til verten min og så at de fremdeles hadde
rød Angus på gården. Vi besøkte
neste dag styremedlem i den kanadiske røde Angusforening,
Ben Tams. Han hadde en fin besetning på ca 300 kuer
som var i startgropa for kalving. Alle dyra gikk ute, men
de hadde legjerder for å bryte vinden. Ved kalving ble
kuene tatt inn i mindre kve som var strødd med halm
og hvor det var leskur. Han hadde også et isolert rom
for evt. vanskelige tilfeller. De satset på konsentrert
kalving og inseminerte i en kort periode, evt brukte embryo,
før de lot en god okse ta seg av etternølerne.
Don
MacKenzie og nevøen Bryan er andre kjente Red Angusavlere
som har sine eiendommer nærmere Rocky Mountains. Etter
å ha lest om danskene som for et par år siden
måtte legge seg tørrlagt kvelden før besøket
hos Don, fant jeg det best å ha med litt god norsk aquavite
som takk for at han tok i mot oss. Så viste det seg
at de hadde felles kjente med min vertsfamilie og at han hadde
vært på besøk hos Torkel, dessuten lurte
han fælt navnet til en kvinnelig styremedlem i NAAAL,
som jeg fant ut måtte være Brit Meling. Small
world. Som å komme til familie, eller nesten bedre!?
Han hadde for øvrig en meget pen besetning som datteren
var i ferd med å overta.
Ca en time lenger nord, ved Pincher Creek, fant vi nevøen
Bryan. Sammen med faren drev han høyintensiv avl på
kvalitetsdyr og for den som har lest litt i kataloger er Brylor
Red Angus et begrep innen rasen. Det var meget forvirrende
når han i rask gange forbi en rekke på 50 kviger
gikk gjennom stamtavlene til noen av dem - han hadde det meste
i hodet. Jeg kan fremdeles huske 58M eller var det M58? Men
resten er nok borte.
Nord for Calgary traff jeg en veterinær med internasjonale
kontakter, Roger Davis. Han er dommer på kjøttfeutstillinger
over hele Canada og hadde en imponerende oversikt over hva
som skjedde i kjøttfemarkedet, da særlig på
livdyrsiden. Det er tydelig at den røde angusen er
på fremmarsj. Disse dyra tilhører jo samme stambok
som våre sorte, så genetisk skulle det ikke være
noen stor forskjell. Men når landet er fullt av sorte
limousiner og røde charolaiser for å nevne noen
fargekombinasjoner er det lett å tenke seg at det er
noe med folks fargepreferanser som ligger til grunn. Angus
som rase dominerer i hele Nord Amerika i innkryssing pga smakelig
biff, rimelig foring, lette kalvinger og alle de andre egenskapene
vi kjenner så godt.
Roger
er en meget hyggelig vert og han tok meg med rundt til flere
besetninger med rød Angus, bl.a. Red Rock (se bildet).
Vi besøkte oksestasjoner som Independant Breeders,
og beså Cattleland feedlot ved Strathmore hvor de hadde
30 000 slakteokser i kosten. Her var også et testprogram
for okser gående, noe lignende det de har på Staur,
med veiing av foret.
Turen ble avsluttet med en kort audiens på kontoret
til Doug Fee, CEO (Chief Executive Officer) i den Canadiske
Angusforeningen, hvor for øvrig Don Mackenzie var president.
Jeg ble "begavet" med et sett Angusbiffkniver, "American
size", og svarte med å overrekke en stekespade
lagd av norsk einer/bruse/brisk i erkjennelse av at produktet
ikke er ferdig før det ligger på kundens tallerken
.
Mitt inntrykk avoppholdet var at vi i Norge generelt har
høye standarer på vår dyrevelferd, men
vi er på langt nær "proffe" nok når
det gjelder å senke kostnadene. Flere enkle løsninger
kan antagelig tas i bruk, vi er nok litt bortskjemte fortsatt
mhp standard på utstyr ifht besetningsstørrelse.
Når det gjelder valg av rase tror jeg at vi i Naaal
er på rett spor, uansett farge. Angusen er antagelig
verdens mest brukte rase i innkrysning av før nevnte
årsaker.
|