Hvorfor Angus?

Studietur til Alberta, Canada

Av Trond I. Qvale

Mitt første møte med kurasen Aberdeen Angus fant sted i Purple Springs, syd i Alberta, Canada, sommeren 1973. Jeg var på landbruksutveksling med IAEA og fikk praksis hos en av fem brødre som drev farming og ranching i samme område. Deres far var av de første som tok land der rundt forrige århundreskifte. Brødrene var driftige bønder med hver sine eiendommer og mye samarbeide. De samarbeidet også om utprøving av for dem nye kuraser. I utgangspunktet hadde de Angus, Hereford, og flere mellomeuropeiske raser i kryssning. Det nye var italienske raser som Romagnola og Chianina og de dannet sitt eget selskap: Canadian Chianina Association. Er det noe rart om man ble litt hekta på ammeku?
Det var da jeg ble bedt om å flaskefore en nyfødt kalv til ei Anguskvige at jeg fikk erfare hva morsinnstinkt var. Jeg kom nesten helt over gjerdet før hun nådde meg, heldigvis.
Mange av de andre rasene var store og med god tilvekst, men det var de hardføre britiske rasene som utgjorde økonomien. De kunne fores billig og særlig Angusen hadde lette kalvinger og gode morsegenskaper. Det hele tok av litt da jeg oppdaget at den ene av brødrene hadde en besetning med røde angus og en dertil hørende flott avlsokse, det var ganske nytt den gangen.

Slik sett ble det ikke noe vanskelig rasevalg for meg da jeg nesten 30 år senere konverterte fra mjølk til kjøttfe - det ble Angus kan skjønne. Dessuten har jeg jo oppdaget at det ikke er helt uten grunn at det i London finnes rundt 30 restauranter i kjeden Angus Steakhouses - det kjennes på smaken. Dette har også vært et argument for meg da jeg satser på å selge direkte, jeg må ha et produkt folk vil ha mer av, det må smake godt.

Da jeg ble innvilget et stipend for å utvikle denne kjøttomsetningen, var det naturlig å legge in en studietur. Målet for turen var klart fra begynnelsen av. Jeg måtte tilbake til rota, der det hele begynte for meg. Det gamle kontaktnettet hadde jeg holdt vedlike, samt at jeg gjennom søk på internett og gjennom kontakter i det skandinaviske kjøttfemiljøet fant nye interessante besøkspunkter.

Jeg var i utgangspunktet interessert i å undersøke om rasen fortsatt var like aktuell, om foring og oppstalling og fasiliteter rundt kalving, og ikke minst om kvalitet, marked og omsetningsformer.

Da det hadde vært 40 kuldegrader i uka før jeg kom var jeg for så vidt heldig med å lande i Calgary i 10+grader i slutten av januar. Min gamle vertsfamilie stilte opp og det er noe forunderlig ved å føle at alt var som "i går" - bortsett fra det grå håret.

De dyra vi skulle se hadde ikke grå hår, de var mye til dels røde og noen svarte. Først var vi hos bror til verten min og så at de fremdeles hadde rød Angus på gården. Vi besøkte neste dag styremedlem i den kanadiske røde Angusforening, Ben Tams. Han hadde en fin besetning på ca 300 kuer som var i startgropa for kalving. Alle dyra gikk ute, men de hadde legjerder for å bryte vinden. Ved kalving ble kuene tatt inn i mindre kve som var strødd med halm og hvor det var leskur. Han hadde også et isolert rom for evt. vanskelige tilfeller. De satset på konsentrert kalving og inseminerte i en kort periode, evt brukte embryo, før de lot en god okse ta seg av etternølerne.

Don MacKenzie og nevøen Bryan er andre kjente Red Angusavlere som har sine eiendommer nærmere Rocky Mountains. Etter å ha lest om danskene som for et par år siden måtte legge seg tørrlagt kvelden før besøket hos Don, fant jeg det best å ha med litt god norsk aquavite som takk for at han tok i mot oss. Så viste det seg at de hadde felles kjente med min vertsfamilie og at han hadde vært på besøk hos Torkel, dessuten lurte han fælt navnet til en kvinnelig styremedlem i NAAAL, som jeg fant ut måtte være Brit Meling. Small world. Som å komme til familie, eller nesten bedre!?
Han hadde for øvrig en meget pen besetning som datteren var i ferd med å overta.

Ca en time lenger nord, ved Pincher Creek, fant vi nevøen Bryan. Sammen med faren drev han høyintensiv avl på kvalitetsdyr og for den som har lest litt i kataloger er Brylor Red Angus et begrep innen rasen. Det var meget forvirrende når han i rask gange forbi en rekke på 50 kviger gikk gjennom stamtavlene til noen av dem - han hadde det meste i hodet. Jeg kan fremdeles huske 58M eller var det M58? Men resten er nok borte.

Nord for Calgary traff jeg en veterinær med internasjonale kontakter, Roger Davis. Han er dommer på kjøttfeutstillinger over hele Canada og hadde en imponerende oversikt over hva som skjedde i kjøttfemarkedet, da særlig på livdyrsiden. Det er tydelig at den røde angusen er på fremmarsj. Disse dyra tilhører jo samme stambok som våre sorte, så genetisk skulle det ikke være noen stor forskjell. Men når landet er fullt av sorte limousiner og røde charolaiser for å nevne noen fargekombinasjoner er det lett å tenke seg at det er noe med folks fargepreferanser som ligger til grunn. Angus som rase dominerer i hele Nord Amerika i innkryssing pga smakelig biff, rimelig foring, lette kalvinger og alle de andre egenskapene vi kjenner så godt.

Roger er en meget hyggelig vert og han tok meg med rundt til flere besetninger med rød Angus, bl.a. Red Rock (se bildet). Vi besøkte oksestasjoner som Independant Breeders, og beså Cattleland feedlot ved Strathmore hvor de hadde 30 000 slakteokser i kosten. Her var også et testprogram for okser gående, noe lignende det de har på Staur, med veiing av foret.

Turen ble avsluttet med en kort audiens på kontoret til Doug Fee, CEO (Chief Executive Officer) i den Canadiske Angusforeningen, hvor for øvrig Don Mackenzie var president. Jeg ble "begavet" med et sett Angusbiffkniver, "American size", og svarte med å overrekke en stekespade lagd av norsk einer/bruse/brisk i erkjennelse av at produktet ikke er ferdig før det ligger på kundens tallerken .

Mitt inntrykk avoppholdet var at vi i Norge generelt har høye standarer på vår dyrevelferd, men vi er på langt nær "proffe" nok når det gjelder å senke kostnadene. Flere enkle løsninger kan antagelig tas i bruk, vi er nok litt bortskjemte fortsatt mhp standard på utstyr ifht besetningsstørrelse.
Når det gjelder valg av rase tror jeg at vi i Naaal er på rett spor, uansett farge. Angusen er antagelig verdens mest brukte rase i innkrysning av før nevnte årsaker.